For noen dager siden drev Italias høyreorienterte statsminister, Giorgia Meloni, valgkamp som en tøff utfordrer, og presenterte seg selv som "den dama Meloni".
Hennes oppgang skyldes i stor grad hennes evne til å tilfredsstille sitt partis langt høyreorienterte base på identitetsspørsmål som muslimsk innvandring og likekjønnede foreldre, samtidig som hun beroliger sentrum-høyre-velgere om at hun er en pålitelig person, inkludert når det gjelder å håndtere Italias skjøre økonomi.
Hennes blanding av høyreorientert kulturkrig og etablissement-vennlige utenriks- og økonomipolitikk kan bli et forbilde for andre langt høyrepartier i Europa som ønsker å få makt og bredere aksept.
Hun har fulgt bredt sett lignende politikk som Berlusconi, med fokus på å redusere inntektsskatter og velferdsytelser, uten å presse på for ambisiøse økonomiske reformer for å øke Italias kronisk lave vekst. Ironisk nok forblir Melonis støtte solid selv om velgerne mener hun har gjort det dårlig på sitt signaturtema: kontroll av innvandring. Hun lovet å stoppe migranter fra å krysse Middelhavet fra Nord-Afrika, men har funnet ut at det ikke er noen enkel måte å gjøre det på.
@ISIDEWITH6mos6MO
Hvor viktig er det for en politisk leder å balansere å appellere til sitt partis base samtidig som de tiltrekker seg stemmer fra sentrum?
